Hva gjør egentlig podcaster med vår tenking? Det er jo lett å argumentere for at det er flott med all denne læringen, men gir den gjennomsnittlige podcastlytter seg egentlig nok tid til å fordøye det en hører? Ikke at det er noens ansvar å passe på at andre lytter til podcaster, eller benytter seg av hva det skulle være, på best mulig vis, men spørsmålet burde stilles oftere enn det gjør. For å spørre på en annen måte: hvis man vil påstå at podcaster, slik de lages idag, er et slags samfunnsmessig fremskritt, hvordan bør dette verktøyet brukes slik at vi nyter godt av det?
Hva er hovedpoenget med en pratepodcast à la den jeg og Pål lager? Det er jo selvfølgelig en viss intensjon om å formidle informasjon, men jeg vet jo selv at kun minimale deler av den informasjonen jeg hører om i en annen podcast faktisk blir sittende. Og jeg kan jo høre en av våre gamle episoder og tenke “jøss, dette var interessant!”, noe som ikke akkurat gjør en spesielt optimistisk på læringens varighet.
Men kanskje dette har sin grunn i en slags misforståelse av hva som er det fundamentalt viktige i all læring, når man tenker at glemte fakta er et argument mot læringens verdi?
Jeg mener vel egentlig at vel så viktig er opplevelsen av et mangfold av samtaler. Vi lytter på andre mennesker som snakker sammen, noe som gir oss en glimrende mulighet til å reflektere over hva som er en god samtale, hvordan vi selv snakker med andre. Når vi hører en intervjuer som egentlig ikke klarer å lytte til sitt intervjuobjekt, og ender med å avbryte til stadighet, eller om vi bare blir smertelig bevisst alle de interessante tema og spørsmål som blir forbigått i en fart, om vi tenker gjennom dette så utnytter vi noe av det sterkeste læringspotensialet i en podcast. Tror jeg...
I denne tankerekken er det viktig å få med en annen side av saken: en av hovedgrunnene til at mange lytter til podcaster er at de oppleves som god underholdning, som avstressende, noe som gjør at husarbeidet går lettere. Og ingenting er bedre enn podcaster når man vasker huset eller lager mat. Problemet oppstår bare når man lytter så mye, kombinert med mobilbruk og andre medier, slik at man nesten ikke lenger gir seg tid til å tenke og dagdrømme i fred og ro. Jeg har eksperimentert med å gi meg selv litt mer tid til slikt de siste ukene, og det har utvilsomt vært en positiv opplevelse.
Man burde egentlig lage en podcast eller fem om spørsmålet.
