lørdag 30. april 2016

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen

“Seit die Wenigen explizit üben, wird evident, dass implizit alle üben, ja mehr noch, dass der Mensch ein Lebewesen ist, das nicht nicht üben kann - wenn üben heisst: ein Aktionsmuster so wiederholen, dass infolge seiner Ausführung die Disposition zur nächsten Wiederholung verbessert wird."

“Helt siden de første eksplisitt øvende mennesker, har det egentlig blitt tydelig at alle mennesker øver implisitt. Dessuten kan man si at mennesket er et vesen som ikke kan unngå å øve, om vi kaller øving å gjenta handlingsmønstre slik at ens tilbøyelighet til flere gjentakelser styrkes.” (min oversettelse)




Dette skriver den tyske filosofen Peter Sloterdijk (f.1947) mot slutten av sin murstein av en bok, Du müsst dein Leben ändern, som han ga ut i 2009. 

Så hva er det han prøver å si? Setningen er på mange måter en oppsummering av hele boka, men det virker kanskje kun oppklarende på folk som allerede har lest de 642 sidene som gikk forut?

Sloterdijk har skrevet en slags alternativ biografi om mennesket, hvor øving er det grunnleggende begrepet vi forstås ut ifra. Jeg synes resultatet er ganske interessant. 

Det er nok av eksempler: Barnet øver på å bevege seg, gå, snakke, spise. Som ungdommer øver vi på å omgås andre mennesker, skjønne ironi, løse konflikter, takle følelser og motstridende lyster. Voksne mennesker øver på å være foreldre, ansvarlige, øver på å sette av nok tid til seg selv, øver på å formulere og formidle den livsvisdommen man uunngåelig har oppsamlet seg, og denne øvingen utgjør i seg selv en del av livsvisdommen.

Sagt på en annen måte: Alt vi mennesker gjør av betydning, både på godt og vondt, både tanker og handle- og talemåter innebærer gjentakelser. Hver gang vi gjentar noe skjer det en mer eller mindre varig forandring, og i denne forandringen ligger øvingens kjerne. 

Eksplisitt øving, det vil si, når personen er bevisst om at han øver, betyr å målrettet gjenta noe med et mål for øye. Man anstrenger seg noe for å oppnå eller klare noe.

Når man øver implisitt tenker man ikke over at det man gjør har en effekt, men øvingseffekten er der likevel: Gjentakelser har en forsterkende virkning.

Øving er dermed et fullstendig nøytralt begrep. Utvikling og forsterkning skjer, men begrepet lar oss ikke skille mellom god og dårlig utvikling.

Heldigvis anvender Sloterdijk da et annet begrep, som er kjent for alle og lett å gjøre hverdagslig: vaner.

Mennesket, som et øvende vesen, har dermed som sin grunnleggende utfordring å skille mellom gode og dårlige vaner.

"Alle Moralphilosophie ist darum oberflächlich, die nicht in einer Unterscheidung der Gewohnheiten gründet." (s.649) 

Lett omformulert: Om ikke en moralfilosofi gjør oss i stand til å tenke og forstå skillet mellom forskjellige vaner, er den overfladisk, altså unyttig.

Og det er her teksten til sangen Mot i brystet dukket opp i hodet mitt. Den er skrevet av gymnastikklærer Johan Nicholaisen (1847-1929), og de aller fleste nordmenn kan vel en linje eller to fra sangen.

Vi tenker jo ofte at gamle barnesanger er moralistiske og belærende, og avviser dem som gammeldagse og uegnede oppdragelsesverktøy i en individualistisk kultur. Men jeg vet ikke helt, jeg liker Sloterdijks idé om det øvende mennesket, og jeg synger mye heller Nicholaisens sang av full hals enn å lese diverse selvhjelpsbøker om viljestyrke og helvetesuker.

MOT I BRYSTET (J. Nicolaisen)

Mot i brystet vett i pannen stål i ben og armer, ryggen rak og blikket fritt, se det er bra.
Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme, slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nå takten der, intet mudder her, la dem se vi er av rette slag.
Bare lek, ja men av den skal fremtidskrefter vokse, derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor lien brattest stuper setter han utover, gutten på de glatte ski så spruten står.
Jenten etter, fæle ting hva slik en unge vover, du skal se en vakker dag hun gutten slår.
Sne og is og vann, fjell og skog og strand, der er nok en kan få prøve på.
Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke, beste kunsten dog på egne ben å stå.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om, og om, og om igjen.
Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen, mot og kraft det vinnes litt og litt om sen. 
Ta nå muntert i, intet fuskeri, er da ikke vi mor Norges børn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne, krefter som kan holde ut en alvorstørn.   

tirsdag 19. april 2016

Vitenskapelig livskunst?

At naturvitenskapen har et og annet å si oss om verden tar vi for gitt. Men i hvilken grad kan forskning gi oss klare og tydelige føringer for hvordan vi skal leve våre liv, hva som er den beste måten for et menneske å innrette sitt liv på?

De siste årene har forskjellige grener av psykologien, både av forskere og utøvere innen fag, og av formidlere, lærere og andre på utsiden, fremstått som den beste kandidat til å gi oss slik praktisk informasjon.

Under lesingen av psykologiprofessor Timothy D. Wilsons bok Redirect. Changing the stories we live by, føles det nesten som om det stemmer. I boken handler det om alt fra personlig lykke, til barneoppdragelse og hvordan best forhindre ungdomsgraviditeter. Wilson skriver forsåvidt klart og nøkternt, men det er noe med stilen som virker litt merkelig, spesielt for en enda mer nøktern europeer.

Mulig at dette bare er sprøyt og forklaringer jeg dikter opp, men jeg har følelsen av at i USA kan selv akademikere skrive formidling og populærvitenskap med en slags løsningsorientert snert som få forfattere hadde turt å benytte i europeiske land, i alle fall i Norge. Slikt språk hører hjemme i selvhjelpshyllene, og de fleste forskere vil helst holde seg langt unna dem. Det er mulig dette er i ferd med å endre seg, men enn så lenge tror jeg det stemmer.

Hva kan psykologien si oss? At barn som har autoritære og bestemmende foreldre i snitt har dårligere sinnsstemning og viser mindre selvstyre to enn i årene etter de gjennomgår en slik oppdragelse (s.82). Eller at det er bedre å vite helt sikkert at man har en alvorlig og uhelbredelig sykdom enn å velge å leve i uvisshet og sette sitt lit til håpet (s.56). Forklaringen her er at det er lettere for oss å forsone oss med et faktum, enn å leve med denne muligheten, at dette siste er langt mer destabiliserende for vår følelse av velvære.

Noen slike forklaringer gir umiddelbar mening, og det føles godt å servert en god og gjennomargumentert for spørsmål som man kanskje har tenkt over uten å komme til noen klar konklusjon. Jeg tror faktisk slik informasjon kan bidra til det som man vagt kan omtale som en generell livsvisdom, uten at det dermed gir noen garanti for lykke og suksess i livet.



Samtidig er det noe med presentasjonen av forskningen som gjør at slike bøker som Wilsons ligner mye på selvhjelpsbøker. Strengt tatt er det jo en selvhjelpsbok, i ordets rette betydning. Skillet burde kanskje gå mellom god og dårlig selvhjelp?

Altså, det er mulig jeg virker kritisk her, og det ville i så fall være feil inntrykk. Jeg synes denne boken er strålende. Det er bare at jeg blir var og smått skeptisk så fort tema beveger seg inn i selvhjelps-land, hvor begreper mister sine klare definisjoner og gode råd står side om side ved det rene sprøyt. Wilson er krystallklar på hvor han står og hvor han har funnet stoffet sitt, men så fort man gir råd om hvordan man bør leve livet sitt befinner man seg kjapt i tvilsomt selskap. Det burde vel egentlig ikke være slik..

Kilder:
Timoty D. Wilson, Redirect. Changing the stories we live by. Penguin 2013

søndag 17. april 2016

Kritisk tenkning og kunsten å innrømme feil

Filosofen Peter Boghossian var for en stund siden gjest på podcasten til Joe Rogan. De snakket om mye forskjellig, og ganske mye om kampsport.

En idé som var ganske morsom, og ikke helt tåpelig: MMA er et slags lab-eksperiment som tester alle kampsporter opp mot hverandre, hvor eventuelle forestillinger utøvere skulle ha om deres universelle kampferdigheter kan bekreftes eller falsifiseres. 

Vel, de snakket også om filosofi og kritisk tenkning. Hvordan lærer man seg egentlig dette, og hvordan kan det læres bort? Hvilke ferdigheter utgjør grunnlaget for all kritisk tenkning?


Fremfor noe må man lære seg å innrømme feil. Hvis det å kunne innrømme feil er nærmest for en ferdighet å regne, hva skjer om man ikke har denne ferdigheten, og møter gode argumenter? Da stopper argumentet, mens man trassig holder på sitt.


Argumentasjon og samtaler fungerer hele tiden på det grunnlaget at meninger og oppfatninger er bevegelige, og hvis man tenker seg om så innser man at de er bevegelige i den grad man er i stand til å innrømme feil. Både faktafeil og argumentasjonsfeil, og diverse småfeil som kan kategoriseres i typen stolthetsfeil.

Friksjon og motstand er fint, for det er slik argumenter vokser og finpusses og justeres. Likevel, selv de beste argumenter ender med å stange hodet i veggen til man blør om denne ferdigheten mangler.

lørdag 16. april 2016

Tenke, av og på


Mennesket tenker, det er et greit faktum å ta utgangspunkt i. 

Samtidig er langt ifra all tenkning virkelig konstruktiv. Mye av den tiden vi tilbringer i tankene våre er det rene repetisjoner, selvfølgeligheter og engstelser som bare baller på seg. 

Likevel, med litt bakgrunn i filosofistudier har jeg liksom alltid tenkt at det å tenke er en bra ting. Derfor har selvhjelpsbøker og meditasjonsinstruktører som omtaler tenkning som noe man bør gjøre lite av, alltid irritert meg. Problemet er vel snarere at det tenkes for lite? 

Men om man ser for seg at tenkningen fungerer etter paretoprinsippet, det vil si at omtrent 80% av resultatene kommer fra omtrent 20% av årsakene, da forandrer situasjonen seg litt. Det er selvfølgelig ikke en absolutt lov, men det er interessant å tenke seg, og virker heller ikke helt riv ruskende galt. 

Mesteparten av det jeg tenker i løpet av dagen medfører jo egentlig lite godt. I mange tilfeller bygger disse tankene bare opp bekymringer og irritasjoner jeg har samlet opp, ofte i forbindelse med arbeid. Slike tanker hadde det jo ikke vært noe problem å slippe. Jeg er ikke blant de som bekymrer seg mest, men jeg klarer uansett ikke å se noen spesiell nytte i bekymringer som gjentas gang på gang oppi hodet. 

Akkurat som med lesing av faktabøker, eller lytting til podcaster, så kan for store mengder iblant stå i veien for læringsutbyttet. Det er ikke slik at jo mer jeg tenker desto bedre er mine tanker... 
Det er vel en ganske åpenbar sannhet for alle de som noensinne har ligget våken om natten uten å få sove. 

Jeg er ikke helt sikker på hva dette egentlig betyr, men jeg er ganske sikker på at om man klarte å redusere intensiteten og omfanget til mesteparten av ens tanker, ville den resterende delen av ens tankeaktivitet bli langt bedre. 

Men kanskje ikke?  

Om formidling


Noe av det mest interessante jeg kan tenke meg er formidling og forklaring. Det vil si, pedagogikk, men ikke nødvendigvis i en skolesammenheng. 

Hvorfor er noen mennesker spesielt gode til å forklare, vise frem og gjøre forståelig? Hvordan legge mest mulig til rette for at noen skal forstå? Og samtidig handler det like mye om å kunne formidle engasjement og nysgjerrighet som selve faktainnholdet. 

La oss si at formidling er å fortelle om det man har lært, holder på å lære eller det som man er nysgjerrig på og gjerne vil lære; og da med respektivt gode, tilstrekkelige eller gryende, og manglende kunnskaper som utgangspunkt. 


I mangel av et bedre ord så er formidling helt fint. Overføring av noe fra et sted til et annet, ofte i litt forandret form, men ikke forvrengt. 




(Edwin Armstrong, oppfinner, blant annet av FM-radioen, formidler)