Vitenskapelig livskunst?

At naturvitenskapen har et og annet å si oss om verden tar vi for gitt. Men i hvilken grad kan forskning gi oss klare og tydelige føringer for hvordan vi skal leve våre liv, hva som er den beste måten for et menneske å innrette sitt liv på?

De siste årene har forskjellige grener av psykologien, både av forskere og utøvere innen fag, og av formidlere, lærere og andre på utsiden, fremstått som den beste kandidat til å gi oss slik praktisk informasjon.

Under lesingen av psykologiprofessor Timothy D. Wilsons bok Redirect. Changing the stories we live by, føles det nesten som om det stemmer. I boken handler det om alt fra personlig lykke, til barneoppdragelse og hvordan best forhindre ungdomsgraviditeter. Wilson skriver forsåvidt klart og nøkternt, men det er noe med stilen som virker litt merkelig, spesielt for en enda mer nøktern europeer.

Mulig at dette bare er sprøyt og forklaringer jeg dikter opp, men jeg har følelsen av at i USA kan selv akademikere skrive formidling og populærvitenskap med en slags løsningsorientert snert som få forfattere hadde turt å benytte i europeiske land, i alle fall i Norge. Slikt språk hører hjemme i selvhjelpshyllene, og de fleste forskere vil helst holde seg langt unna dem. Det er mulig dette er i ferd med å endre seg, men enn så lenge tror jeg det stemmer.

Hva kan psykologien si oss? At barn som har autoritære og bestemmende foreldre i snitt har dårligere sinnsstemning og viser mindre selvstyre to enn i årene etter de gjennomgår en slik oppdragelse (s.82). Eller at det er bedre å vite helt sikkert at man har en alvorlig og uhelbredelig sykdom enn å velge å leve i uvisshet og sette sitt lit til håpet (s.56). Forklaringen her er at det er lettere for oss å forsone oss med et faktum, enn å leve med denne muligheten, at dette siste er langt mer destabiliserende for vår følelse av velvære.

Noen slike forklaringer gir umiddelbar mening, og det føles godt å servert en god og gjennomargumentert for spørsmål som man kanskje har tenkt over uten å komme til noen klar konklusjon. Jeg tror faktisk slik informasjon kan bidra til det som man vagt kan omtale som en generell livsvisdom, uten at det dermed gir noen garanti for lykke og suksess i livet.

Samtidig er det noe med presentasjonen av forskningen som gjør at slike bøker som Wilsons ligner mye på selvhjelpsbøker. Strengt tatt er det jo en selvhjelpsbok, i ordets rette betydning. Skillet burde kanskje gå mellom god og dårlig selvhjelp?

Altså, det er mulig jeg virker kritisk her, og det ville i så fall være feil inntrykk. Jeg synes denne boken er strålende. Det er bare at jeg blir var og smått skeptisk så fort tema beveger seg inn i selvhjelps-land, hvor begreper mister sine klare definisjoner og gode råd står side om side ved det rene sprøyt. Wilson er krystallklar på hvor han står og hvor han har funnet stoffet sitt, men så fort man gir råd om hvordan man bør leve livet sitt befinner man seg kjapt i tvilsomt selskap. Det burde vel egentlig ikke være slik..

Kilder:
Timoty D. Wilson, Redirect. Changing the stories we live by. Penguin 2013