Tenke, av og på

Mennesket tenker, det er et greit faktum å ta utgangspunkt i. 

Samtidig er langt ifra all tenkning virkelig konstruktiv. Mye av den tiden vi tilbringer i tankene våre er det rene repetisjoner, selvfølgeligheter og engstelser som bare baller på seg. 

Likevel, med litt bakgrunn i filosofistudier har jeg liksom alltid tenkt at det å tenke er en bra ting. Derfor har selvhjelpsbøker og meditasjonsinstruktører som omtaler tenkning som noe man bør gjøre lite av, alltid irritert meg. Problemet er vel snarere at det tenkes for lite? 

Men om man ser for seg at tenkningen fungerer etter paretoprinsippet, det vil si at omtrent 80% av resultatene kommer fra omtrent 20% av årsakene, da forandrer situasjonen seg litt. Det er selvfølgelig ikke en absolutt lov, men det er interessant å tenke seg, og virker heller ikke helt riv ruskende galt. 

Mesteparten av det jeg tenker i løpet av dagen medfører jo egentlig lite godt. I mange tilfeller bygger disse tankene bare opp bekymringer og irritasjoner jeg har samlet opp, ofte i forbindelse med arbeid. Slike tanker hadde det jo ikke vært noe problem å slippe. Jeg er ikke blant de som bekymrer seg mest, men jeg klarer uansett ikke å se noen spesiell nytte i bekymringer som gjentas gang på gang oppi hodet. 

Akkurat som med lesing av faktabøker, eller lytting til podcaster, så kan for store mengder iblant stå i veien for læringsutbyttet. Det er ikke slik at jo mer jeg tenker desto bedre er mine tanker... 

Det er vel en ganske åpenbar sannhet for alle de som noensinne har ligget våken om natten uten å få sove. 

Jeg er ikke helt sikker på hva dette egentlig betyr, men jeg er ganske sikker på at om man klarte å redusere intensiteten og omfanget til mesteparten av ens tanker, ville den resterende delen av ens tankeaktivitet bli langt bedre. 

Men kanskje ikke?