Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen

“Seit die Wenigen explizit üben, wird evident, dass implizit alle üben, ja mehr noch, dass der Mensch ein Lebewesen ist, das nicht nicht üben kann - wenn üben heisst: ein Aktionsmuster so wiederholen, dass infolge seiner Ausführung die Disposition zur nächsten Wiederholung verbessert wird."

“Helt siden de første eksplisitt øvende mennesker, har det egentlig blitt tydelig at alle mennesker øver implisitt. Dessuten kan man si at mennesket er et vesen som ikke kan unngå å øve, om vi kaller øving å gjenta handlingsmønstre slik at ens tilbøyelighet til flere gjentakelser styrkes.” (min oversettelse)

Dette skriver den tyske filosofen Peter Sloterdijk (f.1947) mot slutten av sin murstein av en bok, Du müsst dein Leben ändern, som han ga ut i 2009. 

Så hva er det han prøver å si? Setningen er på mange måter en oppsummering av hele boka, men det virker kanskje kun oppklarende på folk som allerede har lest de 642 sidene som gikk forut?

Sloterdijk har skrevet en slags alternativ biografi om mennesket, hvor øving er det grunnleggende begrepet vi forstås ut ifra. Jeg synes resultatet er ganske interessant. 

Det er nok av eksempler: Barnet øver på å bevege seg, gå, snakke, spise. Som ungdommer øver vi på å omgås andre mennesker, skjønne ironi, løse konflikter, takle følelser og motstridende lyster. Voksne mennesker øver på å være foreldre, ansvarlige, øver på å sette av nok tid til seg selv, øver på å formulere og formidle den livsvisdommen man uunngåelig har oppsamlet seg, og denne øvingen utgjør i seg selv en del av livsvisdommen.

Sagt på en annen måte: Alt vi mennesker gjør av betydning, både på godt og vondt, både tanker og handle- og talemåter innebærer gjentakelser. Hver gang vi gjentar noe skjer det en mer eller mindre varig forandring, og i denne forandringen ligger øvingens kjerne. 

Eksplisitt øving, det vil si, når personen er bevisst om at han øver, betyr å målrettet gjenta noe med et mål for øye. Man anstrenger seg noe for å oppnå eller klare noe.

Når man øver implisitt tenker man ikke over at det man gjør har en effekt, men øvingseffekten er der likevel: Gjentakelser har en forsterkende virkning.

Øving er dermed et fullstendig nøytralt begrep. Utvikling og forsterkning skjer, men begrepet lar oss ikke skille mellom god og dårlig utvikling.

Heldigvis anvender Sloterdijk da et annet begrep, som er kjent for alle og lett å gjøre hverdagslig: vaner.

Mennesket, som et øvende vesen, har dermed som sin grunnleggende utfordring å skille mellom gode og dårlige vaner.

"Alle Moralphilosophie ist darum oberflächlich, die nicht in einer Unterscheidung der Gewohnheiten gründet." (s.649) 

Lett omformulert: Om ikke en moralfilosofi gjør oss i stand til å tenke og forstå skillet mellom forskjellige vaner, er den overfladisk, altså unyttig.

Og det er her teksten til sangen Mot i brystet dukket opp i hodet mitt. Den er skrevet av gymnastikklærer Johan Nicholaisen (1847-1929), og de aller fleste nordmenn kan vel en linje eller to fra sangen.

Vi tenker jo ofte at gamle barnesanger er moralistiske og belærende, og avviser dem som gammeldagse og uegnede oppdragelsesverktøy i en individualistisk kultur. Men jeg vet ikke helt, jeg liker Sloterdijks idé om det øvende mennesket, og jeg synger mye heller Nicholaisens sang av full hals enn å lese diverse selvhjelpsbøker om viljestyrke og helvetesuker.

MOT I BRYSTET (J. Nicolaisen)

Mot i brystet vett i pannen stål i ben og armer, ryggen rak og blikket fritt, se det er bra.

Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme, slike gutter det vil gamle Norge ha.

Hold nå takten der, intet mudder her, la dem se vi er av rette slag.

Bare lek, ja men av den skal fremtidskrefter vokse, derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor lien brattest stuper setter han utover, gutten på de glatte ski så spruten står.

Jenten etter, fæle ting hva slik en unge vover, du skal se en vakker dag hun gutten slår.

Sne og is og vann, fjell og skog og strand, der er nok en kan få prøve på.

Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke, beste kunsten dog på egne ben å stå.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om, og om, og om igjen.

Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen, mot og kraft det vinnes litt og litt om sen. 
Ta nå muntert i, intet fuskeri, er da ikke vi mor Norges børn?

Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne, krefter som kan holde ut en alvorstørn.